"I det siste har jeg tenkt mer og mer at alt egentlig handler om livsvilkår, motstand og tilpassing. Hva ønsker vi/de å gi plass til, hva begrenses, hva må tilpasses? Hvem må leve på smuler og hvem får boltre seg, hvem får leve og hvem må kjempe for å overleve. Hva er de ulike overlevelsesteknikkene som brukes? Ønsker vi å klatre i hierarkiet eller velte bordet? Hva gjør vi hvis bordet ikke kan veltes? Med et økologisk blikk: hvilke arter dikterer, og med hvilke konsekvenser?

 

Jeg er veldig interessert i det menneskesentrerte verdensbildet med sine hierarkier og regler. Hva gjør det med oss å leve i dette systemet? Det at menneskene ser på jordkloden som sin lekeplass, sin ressursbank, som man føler man kan ta hva som helst fra. Og den måten vi har innrettet det hele på med hierarkier og systemer for hierarkiene for å gjøre dem vanskelige å utfordre. Både hierarkiene vi har mellom menneske og dyr, menneske i mellom, men og en slags rangordning mellom artene, stort sett basert på hvilken estetisk verdi eller ressurs de utgjør.

 

Vi kan bare ane konturene av de langsiktige konsekvensene av dagens system, og jeg tenker på kunst og kulturarbeid som et slags stille varsko. Det trengs ikke flere argumenter, ikke flere miljømøter, vi vet nok. Derfor trenger vi aktivisme, kunst og mellommenneskelige møter. Samtidig som vi protesterer og kjemper og håper, opplever vi tap og bearbeider sorg. Å samles sammen for å drømme fram utopier og tenke høyt er derfor noe som fyller meg med håp. Og håp pleier å spre seg."